De 200 missilene som uteble

juli sa Volodymyr Zelenskyj det rett ut til VG: «Fra Norge var det vilje til å betale for 200 missiler. Men av de 200 har ikke en eneste ankommet.» Statssekretær Andreas Flåm i Forsvarsdepartementet svarte at Norge aldri hadde forpliktet seg til å levere missilene selv – bare til å betale for dem, dersom en tredjepart klarte å skaffe dem. Ingen av delene er usanne. Det er nettopp derfor de er verdt å stoppe ved.

For dette handler ikke om norsk gjerrighet. Det handler om flaskehalsen som i fire år har formet krigen fra forsyningssiden: penger finnes det nok av. Fabrikker som kan bygge nok luftvernmissiler, finnes det ikke.

Systemet som ble norsk

Siden høsten 2022 har Ukraina fått luftvern av typen NASAMS – utviklet av Kongsberg og amerikanske Raytheon i fellesskap, og driftet av ukrainske mannskaper trent på Rygge og Ørland. Per februar 2025 lå systemets treffrate på 94 prosent, ifølge oberst Per Steinar Trøite, som leder den norske støtten til luftvernkoalisjonen: nesten 900 luftmål skutt ned siden november 2022 – rundt 60 prosent krysserraketter, resten hovedsakelig Shahed-droner.

Problemet er ikke systemet. Det er ammunisjonen til det. NASAMS' missiler bygges ved et fåtall fabrikker, i hovedsak i USA, og etterspørselen fra hele Nato-alliansen samtidig er langt større enn produksjonslinjene tåler. Det er derfor Norge nå samarbeider tett med Danmark, Tyskland og Canada om å bestille nye Patriot-missiler direkte fra fabrikken i USA – for å komme lenger fram i køen sammen, i stedet for hver for seg.

Fra donasjon til fabrikk

Flaskehalsen er ikke ny, og norsk forsvarsindustri har visst om den lenge. Allerede sommeren 2023 beskrev Nammo-sjef Morten Brandtzæg situasjonen til VG: «Det er et voldsomt trykk fra Nato her nå.» Ett år senere, i august 2024, godkjente norske myndigheter et nytt grep: en ukrainsk produsent fikk lisens til å bygge Nammos 155-millimeter artillerigranater på ukrainsk jord. Ikke lenger bare donasjoner fra norske lagre – selve produksjonen skulle flyttes nærmere fronten.

I sommer er den samme logikken blitt selve motoren i Nammos vekst. Ifølge VG (10. juli) har omsetningen økt fra 10,9 milliarder kroner i 2024 til rundt 20 milliarder i år, og selskapet planlegger tolv milliarder kroner i nye investeringer, minst 3000 nye ansatte oppå dagens 4500, og alene tusen nye arbeidsplasser på Raufoss. De første flerårige kontraktene – med Sverige, USA og Natos eget innkjøpsorgan – kommer nå i 2026. «Vi har i lengre tid argumentert for forpliktende kontrakter med løpetid ut over fem år,» sier Brandtzæg. «Dette gir oss bedre grunnlag for å ta tunge investeringer.»

Samme logikk, europeisk skala

juli tok Brussel det samme grepet, i mye større format. EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen og Zelenskyj signerte et nytt forsvarsindustripartnerskap: en «dronepakt» der EU og Ukraina skal bygge felles produksjon av droner og droneforsvar innen utgangen av året, og – på lengre sikt, innen 2028 – felles produksjon av missiler mot ballistiske våpen. Én milliard euro ble utbetalt samme dag, hentet fra Ukraina-lånet, der EU har satt av inntil 45 milliarder euro for 2026 – 16,7 milliarder i ren budsjettstøtte, 28,3 milliarder øremerket ukrainsk og europeisk forsvarsindustri. I tillegg henter EU rundt ti milliarder euro fra sitt eget forsvarsprogram, SAFE. Dronene skal for første gang lagres i EU-land og ikke bare i Ukraina, nettopp for å skjerme dem fra russiske angrep før de trengs.

Det som gjør avtalen til noe mer enn nødhjelp, er hva Ukraina selv bidrar med. Zelenskyj sa landet allerede produserer ti millioner droner i året, og har som mål å doble det til tjue millioner. EU-kommisjonen omtaler nå Ukraina som et land som gir Europa sikkerhet, ikke bare mottar den – industrien lærer av Ukraina like mye som den forsyner det.

Sett fra Brussel er dette en overgang fra å gi Ukraina våpen til å bygge våpen sammen med Ukraina. Sett fra Kyiv er hastigheten fortsatt for lav: en drøy uke tidligere, på Nato-toppmøtet i Ankara, var Zelenskyjs budskap at løftene som kommer, ikke er nok – for ingen vet hvor mange store angrep Russland ennå har i seg. 2028 er fire år fram i tid for et land som blir bombet nesten hver natt.

Norge på begge sider av regnestykket

Norge står midt i den samme spenningen, bare i mindre format. Da Zelenskyj møtte statsminister Jonas Gahr Støre i Ankara 7. juli, kom det ut av møtet et løfte om ytterligere tre milliarder kroner til Ukrainas luftvern – en brøkdel av de 85 milliarder kronene Norge i år har satt av totalt til sivil og militær Ukraina-støtte, gjennom det som kalles Nansen-programmet. Samtidig er det den norske Kongsberg-oppfinnelsen NASAMS – og norsk Nammo-ammunisjon til resten av frontlinjen – som sitter midt i akkurat den flaskehalsen pengene skal løse.

Det gjør Norge til noe mer enn en bidragsyter på sidelinjen. Mye av Natos støtte kommer som penger; norsk forsvarsindustri er blant dem som faktisk bygger noe av det Ukraina mangler mest – og de tusen nye stillingene på Raufoss er like mye et resultat av krigens flaskehals som ethvert kronebeløp fra Ankara. Det er en rolle som følger av hva Kongsberg og Nammo allerede kunne, ikke noe Norge har søkt seg til.

Det er derfor de 200 missilene som uteble, ikke er en pinlig fotnote. De er beviset på hvorfor Brussel og Kyiv nå velger fabrikker framfor sjekkhefter – og hvorfor det er norsk industri, ikke bare norske bevilgninger, som avgjør hvor fort neste NASAMS-batteri kommer i drift.