EU vil skattlegge krigsprofitten. Norge er ikke i rommet.

Lørdag fikk Irlands finansminister et brev fra seks kolleger i EU. Avsenderne – Tyskland, Italia, Østerrike, Polen, Portugal og Spania – ba om én ting: at en skatt på oljeselskapenes krigsprofitt kommer på dagsordenen når EUs finansministre møtes i Dublin i september. Irland overtok formannskapet i EU-rådet 1. juli, og det er derfor byen er vertskap for møtet.

Ordlyden er ikke subtil. «Oljeselskapene har en samlet lønnsomhet og marginer på raffinerte produkter som overstiger økningen i råoljeprisen,» skriver de seks, ifølge brevet Euronews og The Local har sett. «Vi opplever et av de største tilbudssjokkene på flere tiår, og over hele verden vokser misnøyen med de stigende levekostnadene.»

Grunnen er velkjent: da USA og Israel i februar gikk til militære operasjoner mot Iran, ble skipsfarten gjennom Hormuz-stredet alvorlig forstyrret, og oljeprisen tok av. Det brevet egentlig retter seg mot, er det som har skjedd etterpå: raffinerienes marginer har vokst raskere enn selve råoljeprisen skulle tilsi, altså differansen mellom hva selskapene betaler for råolje og hva de får for bensinen og dieselen de selger videre. Det har hendt før: EU innførte en tilsvarende ordning i 2022, etter Russlands invasjon av Ukraina. Seksten av 27 medlemsland innførte den, og den hentet inn 26,15 milliarder euro i 2022 og 2023 til sammen – litt mer enn kommisjonens eget anslag på 25 milliarder, ifølge tenketanken Tax Foundation Europe . De seks landene vil bruke samme mal nå.

Tyskland er delt på midten i sitt eget svar. Finansminister Lars Klingbeil fra SPD er blant pådriverne. Han har gjentatte ganger sagt at energiselskapene ikke skal lure forbrukerne under krisen, og en kilde i hans eget finansdepartement går lenger: «de ekstraordinære krisegevinstene må komme forbrukerne til gode». Kansler Friedrich Merz og hans CDU er imot, uten at kildene denne saken bygger på gjengir noen begrunnelse fra kanslerpartiet selv. Den generelle innvendingen mot slike skatter finnes formulert hos Tax Foundation Europe tidligere i år: skattlegges overskuddet hardt nok, investerer selskapene mindre i ny utvinning og i omstillingen – en innvending som veier tyngre for den som mener dagens marginer også bør finansiere morgendagens fornybarprosjekter. Foreløpig har EU-kommisjonen ikke signalisert noe forslag. Brevet er et press for å få saken på bordet, ikke et vedtak.

Det er her regnestykket blir norsk. Equinor , som den norske staten eier 67 prosent av, leverte et justert driftsresultat på 11,48 milliarder dollar i andre kvartal , opp fra 9,77 milliarder i første . Begge kvartalene var drevet av høyere priser og rekordproduksjon, ifølge selskapets egne kvartalstall – akkurat den typen resultater brevet fra de seks EU-landene sikter mot.

Men Equinors overskudd fra norsk sokkel beskattes ikke i Dublin. Det beskattes i Norge, og hardt: 22 prosent ordinær selskapsskatt pluss en særskatt som til sammen gir 78 prosent marginalskatt på petroleumsvirksomheten, ifølge Skatteetaten. Det er ikke et krisetiltak av samme type som EU nå diskuterer. Det er en fast grunnrenteskatt, begrunnet med de særlig gode fortjenestemulighetene i sokkelvirksomhet uansett verdenssituasjon, og den har ligget der lenge før Iran-krigen løftet marginene. I 2024 ga den, sammen med ordinær skatt, staten 382 milliarder kroner i petroleumsskatt alene. Legges statens direkte eierandeler i feltene og utbyttet fra Equinor til, anslår norskpetroleum.no den samlede kontantstrømmen fra petroleumssektoren til 686 milliarder kroner i 2026 – penger som går rett inn i Oljefondet, som ved forrige årsskifte var verdt rundt 21 300 milliarder kroner.

Norge er heller ikke i rommet der EU-landene diskuterer. Landet står utenfor unionen, og dermed utenfor enhver ordning EU måtte vedta for sine egne medlemmer – selv om det er norsk gass som holder store deler av Europa varmt gjennom vinteren som kommer. I første kvartal i år kom 54,4 prosent av EUs rørgass fra Norge, ifølge Eurostat , langt foran Algerie (18,5 prosent) og Russland (9,8 prosent).

Poenget er ikke at Norge burde vært med i en EU-skatt på EU-landenes egne oljeselskaper. Det er at den underliggende spenningen – hvor mye av en oljegevinst som skal gå til fellesskapet, og hvor mye som blir hos selskapet – er noe Norge har hatt et fast, permanent svar på i flere tiår, mens EU nå forsøker å improvisere et midlertidig ett, land for land, etter en krig som startet i februar.